...hvem har skylden?
Jeg sitter her med tårer i øynene og er sjokkert og trist på vegne av "Cliff" - en afghansk mynde som ble et uskyldig og tilfeldig offer for to pitbuller's infall om å drepe han!
Noe så forferdelig...jeg føler så inderlig med familien til Cliff i sjokket og sorgen.Men så blir jeg også eitrandes forbanna!Så det suser!Jeg blir så rasende når jeg hører slikt,
- etter min mening burde denne rasen forbys!Visst har hundens
eier ofte skylden,men når dette er en så krevende og agressiv rase har den ikke noe som kjæledyr å gjøre!Provoserer nok mange ved å skrive dette,men dette er ihvertfall min mening og gjett om jeg står for den!!!!Personlig er jeg skeptisk til raser som Rottweiler,Doberman..ja Schaefer også.Har ikke tall på hvor mange ganger opp igjennom årene mine hunder har blitt angrepet av slike raser.Uten noen som helst grunn.Derfor kjenner jeg så inderlig på frykten over hva som kan skje når slike store,sterke hunder ute av kontroll med sine enorme krefter i kjeven gaper over mine i angrep.Mitt søskenbarn i Seattle hadde en svær Rottweiler,Malson,- og hun fortalte at den eneste måten du kan stoppe en Rottweiler i angrep på er å stikke en pinne oppi ræven på den.Jeg tviler ikke!Sist gang dette skjedde gikk vi forbi et hus hvor det bodde en Rottweiler i,idet vi passerer klarer hunden å få opp inngangsdøren og kommer ut vill i blikket og begynner å bite i mine hunder.Det ender opp med at Raskoh får tre ekstra rompehull!Eier...ja han stod ute og så på,og gadd ikke engang spørre hvordan det gikk med mine hunder.Jeg kan ikke skjønne at det kan være noe trivelig å ha hund når de faktisk må sperres inne og man ikke kan stole på dem....og enkelte klarer ikke engang å gå tur med desse beistene og er til stor fare for andre når de er ute langs veiene!Jeg advarte en eier her i vinter,da hennes Rottweilerblanding gikk til angrep på mine tre og begynte å spise på Pisty (heldigvis har mine mye pels så det ble ikke noen skader) - jeg forsvarer hundene mine med nebb og klør og om det betyr at jeg må regelrett drepe en angripende hund så gjør jeg det.Jeg sparket den langt til helvete vekk med brodder på skoene mine...og hadde det utviklet seg hadde jeg nok funnet på det som verre var!HOLD SLIKE HUNDER UNNA MEG OG MINE!OG ANDRE SINE!!!!!!
Mange vil nok forsvare desse hundene og lever et liv i fred og fordragelighet med sine hunder.Bra er det..jeg ønsker slett ikke såre noen ved å skrive dette men slik opplever jeg dette!
Og jeg gjenopplever alle slike situasjoner jeg har vært borti når jeg leser om Cliff.Jeg har vært heldig..det var ikke Cliff...hvem blir neste?
Under kan du lese historien til Cliff...døm selv!
Cliff - Xerxes beste venn og onkel
Cliff er ikke blandt oss mer. Han ble brutalt drept på ferie i Sverige. På vei inn i bilen blir han plutselig trukket ut igjen av to løse Pitbull. Et angrep som skulle vare bare noen minutter, mens Cliff kjempet for livet, kjempet de for å drepe. Og de klarte det.
En utrolig snill, vakker, omtenksom, mild takknemlig, tålmodig og tilgivende gutt, ble offer for hunder som blir trent og avstraffet bla med skudd fra softgun.
Skadene Cliff fikk har jeg aldri sett på noe annet enn ulveangrep på Sau og hund. De gikk etter nyrene, og det svake forbenet til Cliff.
Cliff ble omplassert for nesten et halvt år siden, da familien han hadde bodd hos skilte lag. Ingen kunne ha han lenger (han kunne lage riper eller tisse på den nye parketten).
Jeg ble oppringt på ettermiddagen med en bønn om å finne et hjem til han, om ikke ville han bli avlivet en av de nærmeste dagene. Jeg reiste og hentet han samme kveld. Han fikk bo hos en enslig mann, mens jeg hadde ansvaret for hans ve og vel. Etter en stund viste det seg at det fungerte ikke for denne mannen å ha hund. Cliff kom tilbake til oss. Han følte straks han var en av oss og fant sin plass, men vi kunne ikke ha han permanent. Han var på mange måter som et familiemedlem.
Han var hos mine foreldre nå og da og adopterte straks de som sine besteforeldre. Hele vår familie var involvert i Cliff og jobbet for å finne et permanent hjem til han. Vi ønsket alle bare det beste for Cliffemann. Det var mange tilbud, men ingen jeg følte var helt optimale. Denne gangen skulle han få alt han fortjente av oppmerksomhet, kjærlighet og stell.
En god stund var vi hans eneste trygge holdepunkt i livet og øynene hans bønnfalt meg om å få bli hos oss. Det skar i hjertet å måtte si nei til han. Da jeg endelig fant det vi lette etter. En familie som kunne gi han alt han trengte. Han var veldig motvillig og prøvde å sabotere det hele ved å overse sin potensielle nye familie totalt. Men de falt for han likevel. Og ettersom dagene gikk ble han mer og mer knyttet til sitt nye hjem.
Vi hadde fortsatt kontakt og jeg var på besøk hos han og han var på besøk hos oss og lekte med Xerxes 
. Endelig hadde han fått et hjem som var trygt og permanent, med masse kjærlighet.
. Endelig hadde han fått et hjem som var trygt og permanent, med masse kjærlighet.
Han fikk bare en drøy måned med sin nye familie før tragedien intraff.
Jeg fikk telefon kl halv 2 på natten: Cliff er på sykehus i Karlstad og han kommer ikke til å overleve. Jeg kastet meg i bilen og kjørte de 20 og noe mil til Karlstad for å ta et siste farvel med "vår" kjære Cliff. Han reiste opp hodet da jeg kom, og da jeg kysset han på pannen og hvisket i øret hans la han hodet rolig ned. Nå var han klar for det han visste ville komme.
Tårene trillet mens vi strøk på han, kysset han og snakket med han. Hans nye mamma og jeg. Han sovnet stille inn mens vi fortsatt strøk på han. Han visste han var elsket, han visste at han var spesiell og at han alltid vil bli husket, da han ble borte.
Den siste helgen var han hos mine foreldre, og min yngste datter var der og gikk på eventyr i skogen med han. De overleverte han til hans nye mamma på kvelden søndag, de reiste til Sverige og hadde ikke vært der mer enn 10 min før blodbadet startet.
Noen dager før var han hos oss og lekte med Xerxes. De hylte av glede da de så hverandre. Og nå er han borte - det er ufattelig.
Jeg har jobbet så intenst for at han skulle få leve og få et godt liv - ikke bare godt, han skulle nyte hver dag. Endelig fant vi det vi lette etter og så skal det ende så brutalt. Ufattelig!
Marerittene vil nok forfølge den nye mamman hans i lang tid, hun var der da han ble angrepet og forsøkte å sparke vekk pitbullene, mens hun hørte Cliffs hyl og så han kjempe for livet.
Hele min familie er knust og i sjokk, vi så han jo så glad og full av liv bare kort tid før.
Dette er en hund som så rett inn i sjelen vår og ble der, for oss var han og er en spesiell hund. Og vi vil alltid savne han!
Cliff ville blitt 6 år 18. august 2012. Da han var ca 5 mnd brakk han høyre forben og pga div uheldig eller ukloke valg og hendelser ble benet ødelagt. Han ble såkalt låghalt og kunne ikke bruke benet normal. Han kunne fortsatt leke og løpe og leve et normalt familieliv. Men han haltet litt og belastet benet minst mulig. Dette benet knuste Pitbullen, alle ben ned til tær og håndledd osv var enten knekt eller knust. Som sagt de gikk etter nyrene og det svake benet...
Owww so sweet !!!...love from me...xxx..
SvarSlettHundägaren har skulden naturligtvis!
SvarSlettNu försvarar jag inte kamphundsraserna för jag tycker inte om dom heller. Men med rätt ägare, så är dom lika god som någon annan ras. Du skriver ju själv om vissa raser som Du haft problem med, så det har ju inte med ras att göra, utan på dåligt (obefintligt) hundägaransvar.
Jag har själv haft Schäfer och har bekanta som haft Rottweiler och det har varit MYCKET trevliga hundar utan problem.
Att stoppa ett angrepp av en Rottis genom att stoppa en pinne i baken, var det mest skrattretande och dummaste jag hört! Hur skulle det gå till? Jag har då aldrig sett att en hund är stillastående vid ett slagsmål så någon skulle kunna göra det? Inte undra på att hundarna blir som blir med sådana behandlingsmetoder!
Det finns så många konstiga åsikter och ideér om hundar och jag anser det vore bättre att den som skulle skaffa hund lär sig lite om hundrasen först.
Nu har vi ju en lag här i Sverige att om en hund, oavsett ras, gör utfall mot djur eller människa, så kan ägaren polisanmälas och hunden tas in för ett beteendetest.
Förbjuda vissa raser tror jag inte på, däremot förbjuda vissa hundägare att ha hund. Vad jag vet är väl vissa kamphundsraser förbjudna i Norge? Vi har inte gjort det, eftersom vi anser att det är ett hundägarproblem med vissa raser.
Stor hund = stor skada och liten hund = liten skada, för även en liten hund kan bitas. Tänker man efter, så är det nog småhundarna som är ettrigast. Har själv blivit biten i ansiktet av en Pekinges när jag var barn.
Det är en stor tragedi när det händer såna här saker och tyvärr, så är det vi vanliga skötsamma hundägare som får fler och fler restriktioner.
Själv tycker jag att det borde införas en lag om körkort för hundköpare och hundägare!
Då kanske hundstackarna inte behövde flyttas både hit och dit när det inte passar att ha dom längre! Som stackars Cliff verkade ha blivit?
Folk är mer noga när dom köper skor, än när dom ska ta på sig ansvaret för en hund!
Ett tips att ha med sig som försvar, eftersom pepparspray är förbjudet, är nässpray. Det svider nog ganska bra när man sprutar i nos eller ögon? Om man nu hinner, vill säga? Dessutom kan man slänga en jacka eller något liknande över hundar som slåss. Att ge sig in och börja sparka, slå eller skrika hetsar bara hundarna än mer och dessutom kan man ju bli attackerad själv.
Här kan Du läsa om en annan hund som blivit attackerad.
http://www.starspangles.se/bitskada.html
Av en Golden dessutom, som ju skall vara en lugn och snäll ras.
Ha en fin sommar!
Jeg er nok en av de som blir provosert av innlegget ditt, men alikevel, så forstår jeg så utrolig godt. Pitbull er ulovlig i Norge, og har vært det en god del år. Jeg syns det er fryktelig leit at den har så dårlig rykte, da det ikke er hundens feil, men eierene, og desverre er det mange som velger denne rasen, uten å vite hva det innebærer. Jeg har selv en Rottweiler, og jeg blir ordentlig lei meg, da jeg leser at folk er redde for de. For meg så tyder det på lite/dårlig kunnskap. hvis du leser fakta om Rottweileren, er denne en av de mest barnevennlige, og mest familiekjære hundene man kan ha. De har god mentalitet, og er svært trofaste. Jeg har flere ganger opplevd at folk har spurt om å kose med hunden min (stor gutt på 60 kg) og etter 15 minutter spør de hva slags rase det er. Da jeg svarer Rottweiler sier de som oftes: "Hæ, er ikke de farlige da?!" jeg svarer "det kan du jo bedømme selv, du har koset med han i et kvarter nå" Jeg har nok fått skiftet synet på hvertfall 20 personer. Har du bare negative opplevelser med Rottweiler har jeg stor forståelse av at du er redd denne rasen. Det beste min hund vet, er babyer, små barn, og små hunder. Han er snill som et lam, og skulle virkelig ønske flere fikk oppleve Rottweileren som en fin hund. Jeg er godt inne i Rottweilermiljøet, og du skal vite at det faktisk finnes mange seriøse oppdrettere av rasen. De krever at man skal mentalteste de (for å se hvor sterke de er psykisk, og hvor trygge de er i forskjellige situasjoner) De krever at man skal trene med den (ikke bare gå/jobbe tur) men dette er en rase som trenger å få bruke hodet. Dette er også en utrolig bra redningshund, og den vil virkelig jobbe. Desverre hører man som oftes kun det negative. Skulle du ville gi det et forsøk, er jeg mer en villig til å reise Norge rundt, for å få forandre synet ditt med min fantastiske hund :)
SvarSlettHei så hyggelig at du tok deg tid til å både lese og kommentere her på Sammensuriumet!Jeg skjønner godt du blir provosert,spesielt når du kun har gode opplevelser med Rottweiler.Jeg tviler ikke et sekund på at det finnes gode rottweilere i hopetall,som lever helt uproblematisk med sin familie.Tviler heller ikke på at det finnes seriøse oppdrettere.Og er så hjertens enig i at dette er en hund som dessverre har en tendens til å falle i feil hender,og krever mye mer enn mange har kunnskap til å gi dem,eller krefter til å holde dem.Likevel kan jeg bare skrive ut i fra mine egne erfaringer.jeg har hatt afghansk mynde siden 1984 og jeg har ikke tall på hvor mange hunder "av denne type rase" (hovedvekt på schaefer og rottweiler) som jeg har dårlig erfaring med.For meg er det ikke ok når en hund uprovosert går til andrep på mine hunder og aller helst vil spise dem opp.Med det bittet og de musklene desse hundene har er faktisk realiteten også at det kan de lett gjøre,til tross for at mine hunder ser store ut så er det nesten bare skinn og bein under all pelsen.I krefter kan de ikke måle seg,det eneste de kan komme unna med er farten,men det er ikke så lett når dette har skjedd mens jeg har gått tur med mine hunder i bånd.Jeg hadde ikke sagt noe om dette gjaldt en hund eller to.Men når dette har skjedd opptil flere ganger,og av flere forskjellige hunder med vidt forskjellige eiere,kan jeg jo ikke annet enn trekke konklusjonen ut i fra erfaringen???
SlettTove :)